Back

ⓘ Urindoeuropeisk religion




                                               

Georges Dumézil

Georges Dumézil var en fransk komparativ filolog som er best kjent for sin analyse av "herre og makt" i den urindoeuropeiske religion og samfunn. Han er betraktet som en av de viktigste bidragsytere i forskningen på mytologi, særlig for sin formulering av trifunksjonelle hypotese av sosiale klasser.

                                               

Hengest av Kent

Hengest eller Hengist var en legendarisk konge i Kent i det sørøstlige England. Sammen med broren Horsa skal han ledet germanske stammer i en invasjon av Britannia på 400-tallet etter at romerne hadde trukket seg ut. I det tradisjonelle kongelistene er Hengest oppført som den første jyske konge av Kent. Det finnes ingen samtidige kilder, og de eldste opplysninger om ham kommer fra Beda, som skrev omkring 200 år senere. Han forteller at Hengest og broren Horsa, sønner av en jysk høvding ved navn Withgils, var blant jydene som kom til Britannia ved Ebbsfleet på øya Thanet. For en tid tjenest ...

                                               

Etruskisk

"Etruskisk" kan også referere til Etruria og etruskere. Etruskisk er et utdødd oldtidsspråk i Italia som ble snakket og skrevet av den etruskiske sivilisasjon i oldtidsregionen Etruria og i deler av Lombardia, Veneto, og Emilia-Romagna. Etruskisk påvirket latin, men ble til sist fullstendig fortrengt av det. Etruskerne har etterlatt seg rundt 13 000 inskripsjoner som hittil er avdekket, men kun en håndfull som er av en betydelig lengde, en del flerspråklige inskripsjoner med tekster også på latin, gresk eller fønikisk, og noen få dusin med lånord, som navnet Roma. Språket er dokumentert fr ...

                                               

Vaner

Vaner er i norrøn mytologi en gudeslekt. Vanene assosieres med fruktbarhet, kjærlighet og rikdom, men også med døden. En gang i den mytologiske urtiden var det krig mellom gudættene, vanene og æsene, se Vanekrigen. Denne første krigen endte med at de sluttet fred og de utvekslet gisler. Vanene ga sine fremst; Njord, Frøy og Frøya. De levde da sammen med æsene og var deres like, og det synes som om vanene ble en undergruppe av æsene. Med tiden ble også vanene referert til som medlemmer av æsene. Vanene er attestert i Den eldre Edda, en antologi av flere tekster som ble satt sammen på 1200-t ...

                                               

Dyd

Dyd er en moralsk verdifull egenskap. En dyd er et positivt trekk eller en kvalitet som er vurdert som moralsk god og således er ens personlige dyder verdsatt som grunnleggende goder. Det motsatte av dyd er last.

                                               

Sol (gudinne)

Sol eller germanske Sunna er en gudinne, åsynje, i norrøn mytologi. Hun er datter av Mundilfare, søster til Måne, og gift med Glen. Sol er dokumentert i de skriftlige kildene i Den eldre Edda, satt sammen på 1200-tallet fra eldre, tradisjonelle kilder, og i Den yngre Edda, skrevet på samme tid av islendingen Snorre Sturlason. I den ene av to gammelhøytyske Merseburgerformler, skrevet på 800- eller 900-tallet, attesterer Sunna som søster til Sinthgunt. I både Den eldre Edda og Den yngre Edda er hun beskrevet som søster til personifiseringen av månen, Måne norrønt Máni, datter av Mundilføre. ...

                                               

Finland

Finland, offisielt Republikken Finland er et land i Nord-Europa. Finland ligger lengst øst i Norden og grenser til Norge i nord, Sverige i nordvest og Russland i øst. Landet har også en lang kystlinje mot Østersjøen, som kan deles inn i Bottenvika i vest og Finskebukta i sør. Sør for Finskebukta ligger Estland. Finland er noe over 338 400 km² stort og et av de tynnest befolkede landene i Europa. De fleste av landets 5.5 millioner innbyggere bor i det flate lavlandet i sør. Landskapet er skogkledd og preget av flere tusen innsjøer. Ut mot kysten er det fruktbare leirsletter. I hovedstaden H ...

                                               

Gotere

Gotere var et østgermansk folk, to av dens forgreninger eller stammer, vestgotere og østgotere, spilte en betydningsfull rolle i sammenbruddet til Romerriket og framveksten av middelalderens Europa. En viktig kilde for ettertidens kunnskap om goterne er De origine actibusque Getarum "Opphavet og dådene til goterne" eller kun Getica, en delvis fiktiv redegjørelse skrevet på 500-tallet av den romerske historikeren Jordanes om folkevandringen fra det sørlige Scandza antagelig Skandinavia og inn i Gothiscandza, og derfra til kysten av Svartehavet. Arkeologiske undersøkelser av wielbarkkulturen ...

                                               

Sanskrit

Sanskrit "korrekt", eller "selvklart", egentlig संस्कृता वाक् saṃskṛtā vāk, polert tale, senere også संस्कृतभाषा saṃskṛtabhāṣā, raffinert tale) er et av de eldste språkene i den indoariske greina av den indoeuropeiske språkfamilien og skrives i dag normalt med skriftsystemet devanagari. Sanskrit er et arkaisk språk. Dateringen av språkets alder, henger sammen med dateringen av de eldste vediske skriftene. De eldste delene av Rigveda er i så måte datert til mellom 1500 f.Kr. og 1000 f.Kr. En nøyaktig datering er vanskelig, fordi disse tekstene ble overlevert muntlig i flere hundre år før de ...

                                               

Dorere

Dorere var den ene av de fire hovedstammene som oldtidens grekere i antikken inndelte seg selv i. Dorere er bortimot alltid referert til ganske enkelt "dorere", slik de er i de tidligste litterære benevnelser av dem er Odysseen, hvor de nevnes som innbyggere av øya Kreta. Historikeren Herodot benyttet ordet ethnos i henhold til dem, fra hvor det norske ordet etnisk og etnisitet har sin opprinnelse i. I antikkens greske språk henspilte ethnos ikke på nasjon alene, men heller som stamme, rase eller folk. Dorerne er åpenbart blant de folkene som ble betraktet som grekere. De skilte seg dog på ...

                                               

Trakere

Trakere eller thrakere var en gruppe indoeuropeiske stammer som snakket et trakisk språk – et knapt dokumentert avdeling av den indoeuropeiske språkfamilien. Disse folkene bosatte seg på Balkan i de østlige, sentrale og sørlige delene, foruten også tilstøtende deler av Europa. Samlenavnet trakere var en benevnelse på mer enn femti kjente stammer med nærliggende kultur og språk i antikken. Herodot sier at foran skyternes land lå Trakia inne ved havet. Anvisninger om trakernes geografiske utbredelse finnes i Iliaden, som er det første historiske dokument om trakerne: "Akamas førte befal samm ...

                                               

Jupiter

Jupiter er den femte planeten fra solen og den største planeten i solsystemet. Planetens masse er én promille av solens, men to og en halv gang massen til alle andre planeter i solsystemet til sammen. Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun er gasskjemper, og blir noen ganger referert til som de ytre planetene i solsystemet. Planeten var i oldtiden forbundet med mytologi og religiøse oppfatninger i en rekke kulturer. Romerne oppkalte planeten etter den romerske guden Jupiter. Med en tilsynelatende størrelsesklasse på –2.94, er planeten i gjennomsnitt det tredje mest lyssterke objektet på nattehi ...

Urindoeuropeisk religion
                                     

ⓘ Urindoeuropeisk religion

Urindoeuropeisk religion er en hypotetisk felles forhistorisk religion blant de indoeuropeiske folkene. Den antas å ha utviklet seg via seinere urindoeuropeisk religion og mytologi til indoeuropeisk religion, og videre til indisk religion, iransk religion, gresk religion, germansk religion, norrøn religion, og andre språklig beslektede religioner.

Rekonstruksjonen av hypotesene nedenfor er basert på lingvistisk analyse ved hjelp av den komparative metode sammenlignende. Arkeologi sk bevis er vanskelig å tilpasse en bestemt kultur i perioden av tidlig indoeuropeisk kultur i kobberalderen. Andre tilnærminger til urindoeuropeisk mytologi er mulige, mest kjent er trefunksjonalitetssystemet eller hypotesen til den franske komparativ filologen Georges Dumézil.

                                     

1.1. Mytologi Verdenstreet

Det synes å ha vært en forestilling om et verdenstre i de tidligste tider. I germansk mytologi var det ofte et asketre, som med Irminsul. I norrøn mytologi Yggdrasil, en ask eller barlind; de gamle oversettelsene har blitt trukket i tvil i senere år med grener som rekker ut over hele verden og opp over himmelen, men også et sammensatt og komplisert bilde hvor treet var Odins tre som han red som hest Det her snakk om at Odins bevissthet "red" treet for å reise til de forskjellige verdenene, for å utvikle større kunnskap og forståelse av verden; denne fortellingen er ytterligere forklart på sidene om Odin og Yggdrasil. I hinduismen eksisterte forestillingen om et Banyantre. Det var en eik i slavisk mytologi og i keltisk mytologi et hasseltre. I klassisk gresk mytologi er den nærmeste analogien til dette konseptet Olympos, et fjell øst i Hellas. Det var imidlertid også en senere folkeminnetradisjon om et verdenstre som ble saget ned av Kallikantzaroi, greske underjordiske gobliner eller nisser/dverger; kanskje et lån fra andre kulturer.

                                     

1.2. Mytologi Dragen eller slangen

En fellesmyte som kan bli funnet hos nær alle indoeuropeiske mytologier er kampen som avsluttes med at en slange, stundom en drage, blir drept. En del av disse er:

  • Indra mot Vritra i Rig Veda.
  • Fereydun og senere Garshasp Kərəsāspa mot Zahhak i zoroastrismen og i persisk mytologi.
  • Tor mot Midgardsormen; Sigurd Fåvnesbane mot Fåvne i norrøn mytologi.
  • Zevs mot Tyfon; Kronos mot Ofion; Apollon mot Python; Herakles mot Hydra og mot Ladon; Persevs mot Keto; og Bellerofon mot Kimære i gresk mytologi.
  • Krishna mot Kāliyā i hinduistisk mytologi.
  • Teshub mot Illuyanka i hettittisk mytologi.
  • Perun mot Veles; Dobrynya Nikitich mot Zmey i slavisk mytologi.

Det er også analoge fortellinger i andre nabomytologier: An eller Marduk mot Tiamat i mesopotamisk mytologi; Ra mot Apep i egyptisk mytologi; Baal eller El mot Lotan eller Yam i mytologier i Levanten; Jahve eller engelen Gabriel mot Leviatan eller Rahab eller Tannin i jødisk mytologi; Erkeengelen Mikael og Jesus mot Satan i form av en sjuhodet drage; jomfru Maria som knuser en slange i romersk-katolsk ikonografi; Sankt Georg mot dragen i kristen mytologi.

Myten symboliserer et sammenstøt mellom ordenskreftene og kaoskreftene representert med slangen, og guden eller helten vil alltid vinne unntatt i en del mytologier slik som den norrøne myten om Ragnarok. Det er derfor mest sannsynlig at det i den urindoeuropeiske gudeverden eksisterte en form for drage eller slange, muligens med flere hoder, og antagelig knyttet til en gud for underverden og/eller vann. Det finnes mange slangeaktige vesener i flere ktoniske og/eller akvatiske indoeuropeiske gudeverdener, eksempelvis i mange greske akvatiske guddommer, mens kjent er Poseidon, Okeanos, Triton, Tyfon som også bar mange ktoniske attributter men er ellers ikke særlig knyttet til havet, Ofion, og dessuten i slaviske Veles.

Det er mulig at gudenavnet var *kʷr̥mis, eller et navn beslektet med * Velnos/Werunos eller rotordet * Wel / Vel -, eller "slange", eller rotordet * dheubh - greske Tyfon og Python.

                                     

1.3. Mytologi Solen

Beslektet med myten om kampen mot dragen er myten "Solen i fjellet" som handler om en krigerhelt eller guddom som deler et fjell hvor Solen eller Morgenen er holdt fengslet. En slik myte er bevart i Rig Veda hvor Usjas og kuene, stjålet av demonene panisene, var holdt fengslet. Den myten er knyttet til andre myter om bortførelser ned i underverden, som med mysteriene i Eleusis knyttet til Persefone, Dionysos og Triptolemos.

Solen var representert som ridende i en vogn trukket av hester. Se Trundholmsvognen.

                                     

2. Panteon – gudene

Lingvister er i stand til å rekonstruere navnene på en del guddommer i det urindoeuropeiske språket fra flere kilder. En del av de foreslått navnene på guddommene mer akseptert blant forskere enn andre navn.

  • *Dyēus Ph 2 tēr er guden for himmelen og den fremste guden i den indoeuropeiske gudeverden, Panteon. Navnet har blitt bevart i greske Zevs med en vokativisk form Zeu patēr ; latinske Jūpiter fra arkaisk latin Iovis pater, Dispater, sanskrit Dyáus Pitā, og illyrisk Dei-pátrous.
  • *H 2 eusos er navnet på en rekke av bestemte guder, særlig solen, stjernene, og særlig planteten Venus eller jordbranner; en klasse med guder "de som skinner med gyllent hår" ; et generelt ord for "en gud" / "hvilken som helst gud". Disse gudene er også generelle for indoeuropeerne.
  • *Plth 2 wih 2 er rekonstruert som "Mye", en gudinne for de vide gressmarker og stepper og de elver som buktet seg gjennom dem. Andre former inkluderer hettittiske Lelwanni, en gudinne for underverden, "den som øser" ; og sanskrit Prthivi.
  • *Perkwunos, kjent som "angriperen", er rekonstruert fra sanskrit Parjanya, gammelprøyssisk Perkuns, litauisk Perkūnas, latvisk Pērkons, slavisk Perun og norrønt Fjørgyn. Fjørgyn ble erstattet av Tor blant de germansktalende folkene. Disse gudene ga navn til Torsdag, den femte dagen i uka, ved importord. Den keltiske hammerguden Sucellus er den samme figuren, men med et navn som ikke er beslektet.
  • *Deiwos-, Deva eller Deos, hettittisk sius gud; gresk dios gud men vanligvis theos fra en annen ordrot; oskisk Diovis; latin Jove, en særskilt gud, også med formene deus, divus, gud, rik mann; sanskrit Deva; i avestisk ble daevaene, senere persiske divs ble demonisert av Zarathustra; litauisk. Dievas; latvisk Dievs, en gud som fikk rugmarkene til å modnes; norrønt Ty, gammelhøytysk Ziu, angelsaksisk Tiw, en særskilt gud; walisisk duw; irske dia, "gud", og muligens irske Dagda, og slaviske Dažbog.
  • *H 2 eustero, men er også sett i formen *as-t-r, med påtrengende -t- i nordlige dialekter. Anatoliske dialekter: Estan, Istanus, Istara; gresk Hestia, gudinne for ildstedene; latinsk Vesta, gudinne for ildstedene; i armensk som Astghik, en stjernegudinne; muligens også i germansk mytologi som Eostre eller Ostara; og baltiske Austija.
  • *H 2 eusos, er antatt å ha vært gudinne for daggry, ble videreført i gresk mytologi som Eos, i Roma som Aurora, i vedisk mytologi som Ushas, i litauisk mytologi som Aušra "gryningen" eller Auštaras Auštra "guden gudinnen av nordøstvinden", latviske Auseklis, morgenstjernen litauisk Aušrinė, "morgenstjernen"; Ausera, og Ausrina, gudinnene for gryningen eller planten Venus; hettittisk, assu "herre, gud" ; gallisk Esus, en gud i ildstedene; norrønt, æser flertall, og angelsaksisk Os entall, generelt ord for en gud, en hvilken som helst gud; slavisk, Iaro, en gud for sommeren. Formen Arap Ushas opptrer i albansk folkeminne, men er et navn for månen. Se også navnene for solen nedenfor.
  • *PriHeh 2, er rekonstruert som "elsket, venn" sanskrit priya, kjærlighetsgudinne. Hun er kjent på hettittisk som objektet for Purullifestivalen. I avestisk er hun demonisert som Paurwa, men erstattet av Anahita. På gresk er hun anerkjent som Afrodite. På latin tar Venus hennes plass, og på norrønt som Frøya en vanegudinne som tilsvarer Venus. På albansk er hun Perendi og som ble kristnet som Sankt Prendi. Jacob Grimm refererte til en eldre form fra Böhmen, Priye, benyttet som en omskrivning for Afrodite. Mange av disse gudinnene ga deres navn til den sjette dagen i uka, Fredag. De er også velkjente i mindre former som germanske alver og persiske felignende perier, som sjarmerende og forførende vesener i folkeminne. Det er også hankjønnsformer av denne guddommen, sanskrit Prajapati, gresk Priapos, lånt inn i latin som Priapus, og norrønt i Frøy.
  • *Welnos, er rekonstruert som gud for kyr og krøtter fra slavisk Veles, og litauisk Velnias i arkaisk litauisk hadde vėlės betydningen "skygger" eller "ånder av de avdøde", "beskytter av flokken" ; foruten også norrøne Ull, og angelsaksiske Wuldor, og selv elysionske marker i greske myter og ritualer i henhold til Jaan Puhvel. Det kan ha vært en gud for krøtter i nordlandene, men argumentet her er meget tynt. Disse navnene var en stund også antatt kunne ha en forbindelse med sanskrit Varuna og greske Uranos, eksempelvis ved Max Müller, men det er nå avvist på lingvistisk begrunnelse.
  • Solen og Månen er diskutert i neste seksjon.
  • Hestetvillinger, vanligvis med et navn som betyr "hest" *ekwa-, men navnene er ikke alltid beslektet ettersom det er ikke leksikalske sett. Tvillingene er alltid av hankjønn og har vanligvis form som en hest, eller stundom hvor den ene er en hest og den andre en gutt. De er brødre av soljomfruen eller gudinnen for gryningen, sønner av himmelguden. De er videreformidlet i sanskrit Ashvins og litauisk Ašvieniai, identisk til latviske Dieva deli. Andre hestetvillinger er greske Dioskuri Polydeukes og Kastor, lånt i latin som Castor og Pollux; på irsk er tvillingene av Macha; angelsaksisk som Hengist og Horsa begge navnene betyr "hingst", og muligens norrøne Sleipner, Odins hest med åtte føtter som ble født av Loke; slaviske Lel og Polel; muligens forkristnet i albansk som Sts. Flori og Lori. Hestetvillingene kan være basert på morgen- og kveldsstjernen planeten Venus og de har ofte fortellinger knyttet til seg hvor de "fulgte" solgudinnen slik planeten Venus kretser nært til solen.
  • *Deh 2 nu- "elvguddinne" er rekonstruert fra sanskrit Danu, irske Danu; walisiske Dôn, og en hankjønnsform i ossetisk Donbettys. Navnet har blitt knyttet til elven Don som renner ut i Svartehavet og med andre navn på elver i keltiskspråklige områder.
  • Guddommelige tvillinger: Det er flere sett indoeuropeerne synes generelt å ha vært glad i tvillinger, men hyppigheten i mytologien har med forklaringsmodeller å gjøre, som kan og kan ikke være beslektet.
  • Yama og Manu, de første dødelige eller de første gudene som døde, ble stamfedre til alle og kongene av de døde. Den første stamfar til mennesket er kalt *Manu-, se germanske Mannus, hinduistiske Manu.
  • En vanngud eller sjøgud er rekonstruert som *H 2 epom Nepots "sønnesønn/nevø av vannene" fra persisk og vedisk Apam Napat, og som *neptonos fra keltisk Nechtan, etruskiske Nethuns, germanske Hnikar og latinske Neptun. Denne guden kan være beslektet med den germanske vannånden Nix/Nixe/Nyx/Nøkk og den tyske elven Neckar. Tilsvarende begynner de fleste betydelige elver i Litauen med ne-. Poseidon fyller den samme funksjonen i gresk mytologi, men selv om etymologien i hans navn er diskutabelt er det klart at det er ikke beslektet med Apam Napat.

Sun og Månen er ofte sett på som tvillingbarn av forskjellige guddommer, men faktisk var solen og månen opptatt som guddommer flere ganger og er ofte funnet i konkurrerende former innenfor det samme språket. Det vanligste skjemaet er at en av disse himmelske guddommene er av hankjønn og den andre av hunkjønn, skjønt det nøyaktige kjønnet til solen eller månen har vært varierende blant senere indoeuropeiske mytologier. Her er to av de meste vanlige urindoeuropeiske former:

  • *Seh 2 ul med en genitivform *Sh 2 -en-s Sol, opptrer i sanskrit Surya, avestisk som Hvara; gresk Helios, latinske Sol, germanske *Sowilo, skjønt de benytter også formen Mene; latin Luna, senere Diana ikke beslektet, norrønt Måne, angelsaksisk Mona; slavisk Myesyats; litauisk *Meno, eller Mėnuo Mėnulis; latvisk Meness. På albansk er Hane navnet for Mandag, men dette er ikke beslektet.
  • Det er også sannsynlig at de hadde tre skjebnegudinner, se nornene i norrøn mytologi, moirene i gresk mytologi, Sudjenice i slavisk folkeminne, og Deives Valdytojos i litauisk mytologi. Keltiske religioner er også preget av flere trippelgudinner, eksempelvis galliske Matrones og irske Morrigan, og tidvis trippelguder også, men de er ikke alltid assosiert med skjebnen. Se også Trippelguddommer.
  • Det har vært mange former for naturånder eller guder beslektet med de greske satyrer, den keltiske gud Cernunnos og Dusii, slaviske Veles og Leszi, germanske Woodwose villmann, alver og dverger. Det kan også ha eksistert en kvinnelig beslektet type tilsvarende til de gresk-romerske nymfer, slaviske vilaer, og norrøne/norske folkeminne om huldre.
  • *Peh 2 uson er rekonstruert og er en hyrdegud, basert på den greske gud Pan, den romerske gud Faunus og tilsvarende romerske skogsånder som fauner, og vediske Pashupati, og Pushan.

En mer omfattende behandling av emnet den indoeuropeiske gudeverden vil ikke bare liste de beslektede navn, men også beskrive ytterligere tilsvarigheter i "familiebeslektskapene", datoer for festivaler, assosierte myter og særskilte guddommelige krefter.



                                     

3. Litteratur

  • Gamkrelidze, Thomas V.; Ivanov, Vjaceslav V. 1995: "Indo-European and the Indo-Europeans: A Reconstruction and Historical Analysis of a Proto-Language and a Proto-Culture", i Winter, Werner: Trends in Linguistics: Studies and Monographs 80, Berlin: M. De Gruyter
  • Mallory, James P. 1991: In Search of the Indo-Europeans. London: Thames & Hudson. ISBN 978-0500276167.
  • Benveniste, Emile; Palmer, Elizabeth overs. 1973: Indo-European Language and Society. Coral Gables, Florida: University of Miami Press.
  • Renfrew, Colin 1987: Archaeology & Language. The Puzzle of the Indo-European Origins. London: Jonathan Cape. ISBN 978-0521354325.
  • Mallory, James P.; Adams, Douglas Q., red. 1997: Encyclopedia of Indo-European Culture, London: Routledge, EIEC
  • Watkins, Calvert 1995: How to Kill a Dragon: Aspects of Indo-European Poetics. London: Oxford University Press. ISBN 978-0195144130.
  • Grimm, Jacob; Stallybrass, James Steven overs. 1966: Teutonic Mythology. London: Dover. DM.
  • Cox, George William 1887: The Mythology of the Aryan Nations. London: Kegan Paul. ISBN 978-0543949295.
  • Frazer, James 1919–1920: The Golden Bough. London: MacMillan.
  • Mallory, James P.; Adams, Douglas P. 2006: Oxford Introduction to Proto-Indo-European and the Proto-Indo-European World, London: Oxford University Press
  • West, Martin Litchfield 2007: Indo-European poetry and myth. London: Oxford University Press. ISBN 978-0199280759.
                                     
  • til navnet til et fjell: Axis mundi den kosmiske akse i den urindoeuropeisk religion er representert både som et verdenstre og som et verdensfjell.
  • Dionysos, i henhold til axis mundi verdens sentrum verdenstreet i urindoeuropeisk religion I gresk mytologi er Nysa et mytisk fjell av ukjent lokalisering
  • av natten, og bli gjenfødt hver morgen som hennes sønn oksen Urindoeuropeisk religion hadde forestillinger om solvognen, hvor solen reiser over himmelen
  • token som har betydningen symbol, tegn, bevis, og som er avledet fra urindoeuropeiske grunnordet deik - å vise Angelsaksiske tacen i tilsvarende betydning
  • et beskrivende ord for jorden i seg selv i den rekonstruerte urindoeuropeisk religionen Enkelte språkforskere har derimot antydet at Europa er basert
  • styrke godhet mot tapperhet Ordet er utviklet fra vir, fra urindoeuropeiske wi - ro - menneske Viril, som har betydningen potent eller kraftig
  • Steinsland 2005 Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Side 138 Dumézil 1973: Kapittel 1 Steinsland 2005 Norrøn religion : Myter, riter, samfunn
  • Gimbutas og Barbara Walker, som en senere form av den neolittiske, urindoeuropeiske modergudinne, æret siden steinalderen. Hennes eksistens er dog en spekulasjon
  • utviklingen av gudinnen fra en mulig rot i den nordiske bronsealder og urindoeuropeisk bakgrunn. I den ene av to Merseburgerformler Hestekuren nedtegnet

Users also searched:

...