Back

ⓘ Norrøn religion




                                               

Fårbaute

Fårbaute var en jotne i norrøn mytologi. Hans make var Lauvøy. Det er uklart fra Lauvøys navn om hun også var jotne eller en åsynjer. Hennes andre navn var Nål. Sammen fikk de tre barn, Byleist, Helblinde og først og fremst Loke, en av de viktigste gudene. Kunnskapen om Lokes slekt er hva som står i Gylvaginning i Den yngre Edda: "Namnet hans er Loke eller Loft. Han er son til jotnen Fårbaute; mor hans heiter Lauvøy eller Nål; og brørne hans er Byleist og Helblinde."

                                               

Bor (gud)

Bor er i norrøn mytologi far til gudene Odin, Vilje og Ve. Deres mor er Bestla, en datter av Boltorn. Han var sønnen til Bure, som ble til da kua Audhumbla slikket på en sten. Bor nevnes i Gylfaginning i Snorre Sturlasons Den yngre Edda. Bor nevnes ikke igjen i Den yngre Edda. I skaldediktning og Den eldre Edda blir Odin av og til referert til som Bors sønn som en fast kjenning, men det blir ikke gitt noen videre informasjon om Bor. Han blir også nevnt som far til Odin i Voluspå vers 4 under navnet Bur: Før Burs sønner støtte landene opp, de som mektige Midgård skapte; sol skinte sørfra på ...

                                               

Norrøn litteratur

Norrøn litteratur er diktning og litterære fortellinger på norrønt eller gammelnorsk språk fra den norrøne perioden ca. 800 e.kr. til 1350 e.kr. Norrønt språk ble skrevet og snakket i Norge, Sverige og Danmark og deretter på Island, Færøyene og Grønland. Før det latinske alfabetet kom rundt år 1000 ble svært lite nedskrevet. Det eksisterte et runealfabetet, men det var bare egnet til kortere tekster. Før år 1000 ble det meste overført muntlig, og disse fortellingene ble senere skrevet ned. Det er all grunn til å tro at det ble diktet allerede i urnordisk tid. Det finnes enkelte runeinnskri ...

                                               

Ull (norrøn mytologi)

Ull, også kalt skiguden, bueguden, jaktguden og skjoldguden i norrøn mytologi, er sønn av Siv, tordenguden Tors hustru. Siv fikk Ull med en annen, før hun ble gift med Tor, som tok Ull som sin fostersønn. Hans far kan ha vært Egil Orvandill, som var bueskytter og smed. Ull betyr "den ærerike". Andre navn på Ull er Ullr, Ullin, Uller, Vuldr og Oller. Ull giftet seg med Skade, datteren til jotnen Tjatse, etter at hun skilte seg fra Njord. Skade er i likhet med Ull en dyktig skiløper og bueskytter ref. Gylfaginning. Hun omtales som "ondurgud", det vil si skigudinne. Ulls bolig i Åsgard het Yd ...

                                               

Frigg (gudinne)

Frigg er i norrøn mytologi Odins kone. Hun er datter av Fjòrgyn. Frigg var svært vakker og den mektigste av gudinnene. Hun er kjærlighets- og skjebnegudinnen.

                                               

Brage

Brage er i den norrøne mytologien guden for diktning og skaldekunst. Rollen som diktergud deler han med Odin. Brage var meget klok og veltalende. Brage er sønn av Odin og gift med Idunn. Han er også kjøkkenmesteren i Valhall. Han var klok og veltalende, men har en relativt anonym plass i mytologien. Dette kan tolkes dithen at Brage simpelthen er en av Odins mange skikkelser. Kanskje stammer han fra skalden Brage den gamle ca. 790 – 850, som var skald ved Kong Hjørs hoff? Snorre omtaler Brage i Æges gjestebud, når Loke dreper Fimafeng, Æges tjener under ølgildet der. Loke blir jagd bort, me ...

                                               

Ty

Ty eller Tyr er i den norrøne mytologien krigsguden – han som rår over hvem som skal vinne i strid. I Snorres Edda leser vi at da æsene skulle binde Fenrisulven, krevde ulven at noen la hånden sin i munnen dens. Kun Ty hadde mot til dette. Han la høyre hånden i ulvens gap. Men lenken holdt, og æsene nektet å slippe ham fri, og Ty var etter dette enhendt. Ty var også kjent for å være den eneste som torde å mate Fenrisulven fordi den var så stor og sterk. Ty dør under Ragnarok, da han slåss mot Garm, og de to dreper hverandre. Ty var også gud for ære, rettferdighet og tinget. Ty opptrer dess ...

                                               

Mime (mytologi)

Mime er en av jotnene eller æsene i norrøn mytologi, og ble regnet som den klokeste av alle. Han voktet kunnskapens brønn, Mimes brønn, som ligger under ei av røttene til verdenstreet Yggdrasil. Mime er også fremstilt som et norrønt motstykke til gresk mytologis orakel når Mimes avskårne hode omtales som Odins rådgiver.

                                               

Rind

Rind er gudinne i norrøn mytologi som er ulikt karakterisert: hun nevnes som åsynje, som jotne, og i et tilfelle som menneskelig prinsesse fra det som i dag er Russland eller Ukraina. Det vesentlige i myten om Rind er at hun ble gravid med Odin og fødte sønnen Våle. I en tolkning er hun en datter av Billing. Rind nevnes i flere kilder; Balders drømmer, Grogalder, Gylvaginning og hos danske Saxo. En redegjørelsen om Rind er i bok III av Gesta Danorum, skrevet av Saxo Grammaticus på latin tidlig på 1200-tallet. Her blir hun kalt for Rinda og er datteren til kongen av rutenere. Etter at Balde ...

                                               

Frøya (gudinne)

For andre betydninger av navnet, se Frøya. Frøya er krigs-, fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen i norrøn mytologi og moderne åsatro. Hun ble påkalt i kjærlighetsspørsmål, ved graviditet og under fødsler. Hun hadde også makt over vekst i naturen. Hun var likevel også en krigs- og dødsgudinne. Frøya var den vakreste av åsynjene. Navnet hennes har ifølge Snorre Sturlasons Gylvaginning gitt opphav til hedersnavnet "Frue" som brukes om gjeve hustruer. Navnet kan bety frue eller i overført betydning herskerinne. Frøya er av vaneslekt og er sammen med broren Frøy barn av Njord Njǫrðr fra Nòatun. ...

                                               

Lin (gudinne)

Lin (norrønt Hlín, "den som verner" er en gudinne, åsynje, i norrøn mytologi, og er assosiert med gudinnen Frigg. Lin opptrer i et dikt i Den eldre Edda som ble satt sammen på 1200-tallet fra tidligere tradisjonelle kilder. Hun nevnes også i Den yngre Edda, skrevet av Snorre Sturlason på samme tid, og i kjenninger i skaldekvad. Moderne norrøne filologer har teoretisert at Lin er et mulig annet navn for Frigg. Ut ifra de bevarte kildene alene er det få spor av henne, noe som gjør det vanskelig å trekke entydige svar.

                                               

Den yngre Edda

Den yngre Edda, også kalt Snorre-Edda, er ei lærebok i gammel skaldskap og norrøn mytologi, og ble skrevet av den islandske dikteren Snorre Sturlason omkring år 1220. Snorre skrev også Heimskringla og muligens Egils saga.

Norrøn religion
                                     

ⓘ Norrøn religion

Norrøn religion er et begrep som beskriver de førkristne, hedenske religiøse tradisjoner som var felles for de germanske folkene som levde i de nordiske landene før og under innføringen av kristendommen til Nord-Europa. Norrøn religion er derfor en undergruppe av germansk hedendom, som var praktisert i land som var befolket av germanske stammer over det meste av nordlige og sentrale Europa i tidlig middelalder eller vikingtiden. Kunnskap om norrøn religion og mytologi er hovedsakelig samlet fra resultater av arkeologi, etymologi, stedsnavn, og skriftlige materiale, blant annet sagalitteratur, Den eldre Edda og skriftene til særlig islendingen Snorre Sturlason.

Betegnelsen hedendom var opprinnelig ikke nødvendigvis av nedsettende karakter, men hadde også betydningen av å skille den hjemlige tro fra den utenlandske tro.

En del forskere, som den franske filologen Georges Dumézil har foreslått at en del strukturelle og tematiske elementer innenfor den attesterte norrøne religiøse tankeverden plasserer norrøn religion innenfor rammeverket av de felles indoeuropeiske uttrykk av åndelige ideer som en helhet. Den norske filologen og religionsforskeren Gro Steinsland har tolket den norrøne guden Heimdall som en norrøn religiøs nytenkning i møtet med den nye troen kristendommen, da som den norrøne mytologiens siste endepunkt og stadium i utviklingen.

                                     

1. Terminologi

Norrøn religion var et kulturelt fenomen, og som de fleste førlitterære trosforestillinger, hadde de som praktiserte troen antagelig ikke det samme navnet for deres religion før de kom i kontakt med folk utenfor deres område eller med en konkurrerende tro. De eneste titler som ble anvendt på norrøn religion er de som ble benyttet for å beskrive religionen i konkurrerende vis, vanligvis på et antagonistisk og nedsettende vis. En del av disse var hedendom Norden, Heidentum Tyskland, Heathenry England eller Paganus latinsk. Den nye religionen, kristendommen, ble omtalt som kristinn dómr, det kristne herredømmet, mens den gamle religionen som eksisterte før kristendommen, ble omtalt som forn siðr, som sed og skikk. Tilsvarende ble også ny tro omtalt som nýr siðr. Overgangen ble karakterisert som siðaskipti, og den førkristne tiden fikk i tiden etter en ny betegnelse, heiðinn dómr, hedenskapets herredømme. Hedenskap, fra ordet heiðinn, hører til ordet hede, utkant, øde område, og det latinske, Paganus, hang sammen med pagus, landsbygd. Hedenskap var knyttet til de i utkanten, hedningene, i motsetningen til de siviliserte i sentrum som Roma og i byene. Fra kristendommen fikk feste i Norge og Norden, innført med makt og vold av konger, ble religion omtalt med begreper for makt, herredømme og herskerfunskjon.

Det er ulik tradisjon hva man skal kalle de førkristne religiøse forestillingene i Norden i vikingtiden. I norsk fagmiljø omtales det gjerne som "norrøn religion" eller "norrøn mytologi", mens det i svensk fagmiljø omtales som "fornnordisk religion", skjønt i senere tid har svenskene foretrukket "fornskandinavisk religion". Dansk fagtradisjon synes å foretrekke "oldnordisk religion". Det er vanskelig å enes om felles begrep. Norrøn peker tilbake på de språklige kildene, litteratur og tekster som i overveldende grad var skrevet på vestnordisk som praktisert i Norge og Island. Nordisk religion er i streng forstand misvisende da det inkluderer samiske og finsk-ugriske religioner, som tilhører andre kultursammenhenger og må studeres på andre premisser. Norrøn religion eller hedendom er de begrepene som mest treffende dekker emnet.

                                     

2.1. Kildene Litterære kilder

De litterære kildene som refererer norrøn hedendom ble skrevet ned etter at religionen hadde gått tilbake og kristendommen hadde fått et solid grep om de nordiske landene og norrøne øyene i vest i havet. Det store flertallet av dette kom fra Island på 1200-tallet hvor kristendommen tok lengst tid med få fotfeste og samtidig med mindre strid på grunn av Islands mer fjerntliggende lokalisering.

Nøkkeltekster for studiet av norrøn hedendom og mytologi er Den yngre Edda av Snorre Sturlason, latinske Gesta Danorum av Saxo Grammaticus, og Den eldre Edda, av ukjent forfatter eller flere forfattere. Sistnevnte er en samling med dikt som handler om norrøne guder og helter. Boka åpner med det store verdensdiktet Voluspå. Deretter følger tre dikt med Odin som hovedperson, hvorav det første er Håvamål. Så følger ett dikt om Frøy Skirnesmål, fire om Tor og til slutt to som er vanskelig å plassere. Diktene handler om situasjoner av avgjørende betydning i gudeverdenen. Deler av disse diktene antas å høre til en større indoeuropeisk kulturarv.

                                     

2.2. Kildene Arkeologiske kilder

Mange steder i Skandinavia har gitt verdifull informasjon om tidlig skandinavisk kultur. De eldste bevarte kulturelle eksempler er petroglyfer, billedsteiner, eller som det helst kalles på norsk, helleristninger. Disse er vanligvis delt inn i to kategorier i henhold til alder: helleristninger i henhold jegere og samlere, og helleristninger i henhold til jordbrukssamfunn. Førstnevnte er de eldste, fra mellom 9 000 og 6000 f.Kr. og er hovedsakelig funnet i nordlige Skandinavia som synes å være preget av senere tillegg av en yngre jordbrukshelleristninger fra tiden 2 300-500 f.Kr., risset av samfunn basert hovedsakelig på jordbruk. Disse motivene avbilder skip, sol og månemotiver, geometriske spiraler og antropomorfiske figurer vesener med overmenneskelige egenskaper eller dyrelignende vesener med menneskelige egenskaper. Disse synes å indikere en ideografi eller begrepskifte til begynnelsen av en skandinavisk religion, norrøn hedendom.

Andre bemerkelsesverdige arkeologiske funn som kan avbilde tidlig norrøn religion er jernalderens moselik, eksempelvis Tollundmannen som er funnet nær Silkeborg i Jylland. Dette kan være en indikasjon på menneskelig ofring, senket ned i myr, i en tilsynelatende religiøs kontekst. Fra andre steder i Danmark er det funnet gjenstander i store mengder som er blitt lagt i vann og tjern, særlig Illerupfunnet. Her er det blitt avdekket mer enn 15 000 gjenstander, hovedsakelig våpen og personlig utstyr. Arkeologene regner med at dette utgjør knapt halvparten av det som er blitt ofret. Det er identifisert fire separate ofringer, anslått i tid til 200, 225, 375 og 450 e.Kr. 90 prosent av gjenstandene er fra den første ofringen rundt år 200. Dette tolkes som flere krigerske angrep mot østjyderne. Etter seire i større slag har fiendens utstyr blitt ødelagt, lagt i sekker og senket i sjøen.

Nerthus, en urnordisk eller gammelgermansk jord- og fruktbarhetsgudinne, antagelig beslektet med norrøne Njord, beskrives av Tacitus, en ikke-kristen romersk historiker fra slutten av 100-tallet, i boken Germania som en terra mater – "moder jord" – og blir ført i en vogn som besøker alle de lokale stammene, og hun knyttes til vann. Denne kulten blir bekreftet av flere arkeologiske funn hvor det er avdekket krigsbytte som er ofret til vann i innsjøer, som med Illerupfunnet.

Senere i tiden før og i vikingtiden er det avdekket materiale som synes å indikere en voksende forfinelse i den norrøne religion, eksempelvis gjenstander som portretterer gripdjur eller motiver av udyr og beist, kompliserte kunst og smykker med abstrakte flettinger, symbolske smykker som hammeren Mjølner, og tallrike våpen og brakteater med runer risset eller støpt inn i dem, særlig alu -runen, knyttet til mjød, som hadde antatt magisk betydning.

Runene synes å ha utviklet seg fra tidligere helleristninger der de synes å ha en hel ideografisk anvendelse. Runer utviklet seg senere til et skriftsystem som kanskje var avledet fra en kombinasjon av førgermanske språk og etruskisk eller gotisk skrift. Opprinnelsen har ennå ikke blitt fyllestgjørende fastsatt, og det eksisterer mange teorier. Runene dukket opp som innskrifter på arkeologiske funn fra rundt 100-200 e.Kr. og de eldste, fra 200-800 e.Kr., hadde stor spredning innenfor de germanske språkområdene. Men fram til 400 e.Kr. forekommer de nesten utelukkende i Norden noe som har blitt sett på som en indikasjon at Norden var runenes kjerneområde og mulige opprinnelse.

Dette var ikke utelukkende et skriftsystem for å skape beskjeder se manske runesteiner, men hadde også en magisk funksjon. Odin hengte seg i verdenstreet Yggdrasil, ofret seg selv til seg selv, for å oppnå en høyere visdom, og således ble han gitt kunnskapen om runene. I Håvamål, vers 144, stiller Odin spørsmål som indikerer runenes betydning:

Veit du å riste dei? veit du å råde dei? veit du å farge dei? veit du freiste dei? veit du til bøn dei? veit du til blót dei? veit du å sende dei? veit du å stogge dei?

Mange andre ideografiske og ikonografiske motiver kan også ha portrettert religiøs tro finnes på runesteiner, som vanligvis ble reist som minne eller som markører. Disse minnesteinene var vanligvis ikke plassert i umiddelbar nærhet til en gravlagt, og flere ganger er det en epitafium skrevet i runer for å minnes den avdøde. Denne praksisen fortsatte godt inn i nytiden med innføring av kristendommen. Et interessant eksempel er Gripsholm-runesteinen i nærheten av Gripsholms slott i Mariefred, Södermanland i Sverige. Selve runeteksten minnes de døde etter det svenske Ingvartogets ferd, ledet av høvdingen Ingvar den vidfarne, til Svartehavet. Men de er formet som en slange, et av de dyr som hadde mytologisk betydning. Midgardsormen som ble oppfattet som et produkt av kryssavl og med dertil kosmologiske krefter som går ut over ordinære grenser, men også den som holder verden sammen og med betydning for endetiden Ragnarok.

Som med antikkens og middelalderens folk var samfunnene i Norden og Island delt inn i flere klasser, og de praktiserte målbevisst slaveri. Flertallet av de jordfestinger fra den hedenske tiden synes å være avledet hovedsakelig fra de øvre klassene. Nyere utgravninger, blant annet i middelalderkirker, men også lokale gårdstun i eksempelvis Trøndelag, har derimot gitt et bredere innblikk i livet til folk flest, eller i de bredere samfunnslag.



                                     

3.1. Bakgrunn Germansk fellesskap

i den tiden som vi kaller vikingtiden er det vanskelig å sette en klar avgrensning av Norden. Grenser var flytende, og når man bevegde seg vekk fra hjemmet ble de kulturelle forskjeller gradvis større inntil man nådde fram til en nytt kulturområde. Det var kommunikasjon og faste reiser mellom de landområdene som i dag er Norge, Sverige og Danmark. Overordnet sett utgjorde de religiøse forstillingene i Norden et relativt homogent semantisk univers hvor det synes å ha vært høy grad av kulturell kontinuitet i de brede befolkningen. Samtidig var det regionale ulikheter, noe som kommer fram i dialektforskjeller, men også i religiøs praktisering av troen, blant annet var enkelte guder mer framtredende i visse områder, andre guder i andre områder.

Samtidig var den nordiske kultur en del av et større germansk fellesskap som lengre ute i tid var en del av en indoeuropeisk. Nordisk religion var således en samling av lokale religioner som til tross for lokale forskjeller ble holdt sammen av et felles nordisk språk. Religionen hadde over tid vokst sammen og besto av mange elementer som til dels hadde forskjellig opphav. Det kunne både være gammel overlevering og samtidig lån fra andre, ytre kulturer. Gro Steinsland beskriver på denne bakgrunn norrøn religion som en etnisk religion eller en folkereligion. Den hadde vokst fram som en del av tradisjonen innenfor en bestemt befolkningsgruppe, og var en integrert del av en bestemt kultur. Hun påpeker videre at tyngdepunktet ikke lå i trosforestillingene, men i den rituelle praksis. Mytologien hadde derfor ikke en fast og endelig form, men varierte i tid og sted, i motsetningen til kristendommen, Den var også knyttet til et bestemt folks territorium og man ble automatisk født inn i fellesskapet. Det var også naturlig for et samfunn og religiøse forestillinger som bygget på ætten og minnet av forfedrene.

Det er ikke noen opplagt tidspunkt bakover i tid for når norrøn hedendom oppsto, og det er ikke mulig å peke på et avgjørende skille hvor det skjedde religiøse endringer i en samfunnsmessigst overgang fra en tid til en annen, eksempelvis som under utbruddet av pest på begynnelsen av 500-tallet. Grunnen er at kildematerialet er spinkelt, men ettersom forskerne mener at de nordiske samfunnene ble såpass rystet at språket endret seg, fra urnordiske språk til vestnorrønt i Norge, kan man ikke utelukke at ikke de religiøse forestillingene endret seg samtidig.

Norden har vært bebodd av mennesker siden slutten av siste istid, men graden av kulturell kontinuitet mellom det opprinnelige samfunnet av jegere og samlere og det som oppsto i vikingtiden er bare i begrenset grad dokumentert. Rundt år 300 e.Kr. dukker de første spor opp fra det germanske området som indikerer dyrkelsen av guder som bar de navn som gjenfinnes i de litterære kildene.

                                     

3.2. Bakgrunn Den indoeuropeiske forbindelse

Begrepet indoeuropeisk dekker et språklig slektskap mellom en rekke folkeslag som hovedsakelig stammer fra Eurasia. Teorien om et indoeuropeisk utgangspunkt for den nordiske kultur bygger derfor på lingvistiske forbindelser. Det er antatt at det indoeuropeiske språk spredte seg til Europa og vestlige Asia en gang mellom 3000-tallet og 2000-tallet f.Kr. Fremst i denne teoribyggingen sto den litauiske og amerikanske arkeologen Marija Gimbutas. I nyere tid har denne teorien blitt nyansert fra både lingvistisk og genetisk utgangspunkt. Den engelske arkeolog Colin Renfrew har kommet fram til at utbredelsen går helt tilbake til rundt 5000 f.Kr. og da samtidig med utbredelsen av jordbruket i denne delen av verden. Denne ekspansjonen var heller ikke et resultat av en plutselig utvandring, men skjedde langsomt og gjennom naturlig ekspansjon av dyrkbare områder. Likevel har Renfrews teori mistet noe av tyngdepunktet, og Gimbutas’ Kurgan-hypotese om omfattende folkevandringer har igjen fått større tyngde i forskningsmiljøene. Det gjenstår dog ytterligere forskning på dette området, og det er naturlig at tilliten til teorier går i bølger.

                                     

3.3. Bakgrunn Blandingskultur

De nordiske språk tilhører den germanske språkgruppe og det er naturlig å søke etter paralleller til nordisk hedenskap blant de folkeslag som tilhører denne. Germansk kultur var språklig og i geografisk utstrekning et løst fellesskap uten noe sentralt sentrum. Likheter i bevarte navn på gudene er et tegn på kulturell forbindelse mellom sør- og nordgermanske områder. Tilsvarende navn på ukedagene er også et slående eksempel. Ytterligere et tegn er bruken av runer over hele det germanske området. I Norge oppsto kulturen hverken isolert eller kun importert sørfra, men i møte mellom germanske, keltiske og samiske kulturer. Gro Steinsland legger vekt på at den nordiske kultur lå i utkanten av det germanske området.

I eldre forskning har det vært en tendens til at samene kun lånte fra germansk kultur, men Steinsland påpeker at samene sannsynligvis ble betraktet som en likeverdig kultur av nordboerne og forskningen har derfor hatt oppmerksomhet på fellestrekk mellom de to kulturer, for eksempelvis seidtradisjonen som har store likheter med cirkumpolare sjamanistiske tradisjon. Nyere forskning er derfor mer åpne for muligheten av samisk påvirkning av norrøn hedendom. Steinsland advarer dog mot overdrevet fokus på likhetene mellom seid og samisk noaidetradisjon som kan skygge for de faktiske forskjeller mellom dem. Det var store ulikheter mellom den samiske og norrøne samfunnsstruktur ved at den ene var nomadisk og den andre fastboende. Hun foretrekker å beskrive de to kulturer som selvstendige enheter som i årtusener sameksisterte i Skandinavia og hvor likhetene ikke nødvendigvis er resultat av direkte lån, men uttrykk for møtepunkter mellom to forskjellige kulturer.



                                     

4.1. Forhistorie Steinalder og bronsealder

Nord-Europa var fram til midten av 1000-tallet f.Kr. uten et skriftsystem, men arkeologiske spor i form av bilder og gjenstander, hvorav mange kan tolkes i religiøs sammenheng, gjør at det er mulig få et glimt av de eldste tiders tro og tanker. I bronsealderen er jordbruket innført og med den andre religiøse behov og forestillinger enn samfunnet av jegere og samlere. Helleristninger, bilder risset inn i berg og fjellsider, er i sitt vesen uklare og gåtefulle, men er antagelig skapt i forbindelse med fruktbarhetskulter og med solen som et sentralt element. Andre bronsealderfunn tegner et lignende bilde, for eksempel Solvognen fra Danmark.

Navn på guder eller de myter de henspiller på kan derimot ikke utledes fra disse funn. Den danske religionssosiologen Morten Warmind mener at funnene fra bronsealderen med stor sannsynlighet forestiller datidens ritualer hvor helleristningenes figurer svar til funn man har av utstyr til mennesker og dyr. Helleristninger avbilder skip og hester som antagelig framstiller prosesjoner av en eller annen form, og disse kan avspeile mytens forløp. Gjennom deltagernes medvirkning ble det oppfattet at gudene selv deltok i ritualene.

                                     

4.2. Forhistorie Jernalderen

Fra jernalderen stammer de eldste skriftlige kilder hvor den nordiske religion omtales. De stammer alle fra middelhavsområdet og er skrevet på gresk og latin. I de fleste tilfeller dreier det seg om gudenavn som tolkes fra skribentens egen bakgrunn, og oversettes til hva som oppfattes som tilsvarende greske eller romerske guder. Innimellom finnes det korte beskrivelser av nordboernes religiøse skikker. Den mest omfattende beskrivelsen er ved romeren Tacitus. Hans verk Germania forteller om dyrkelsen av en kvinnelig gud Nerthus som etymologisk er blitt knyttet til den mannlige gud Njord. Tacitus nevner også andre guder med sterke paralleller til guder fra yngre tider, men også her gitt romerske navn. Av dette kan det sluttes at det har vært religiøs kontinuitet i Norden fra jernalderen og til middelalderen. Ett av problemene med Germania er at det står alene som kilde, noe som har påpekte at Tacitus skrev for romerne en helt ukjent og fremmedartet verden som ikke kunne forklares uten sammenligninger, og således ikke inneholder objektive observasjoner.

I jernalderen og i vikingtiden bodde de fleste nordboere enten i små landsbyer eller i isolerte gårder. De første begynnelser til byer kan spores til vikingtidens begynnelse, men de egentlige byer i moderne forstand kom først i slutten av perioden. En egentlig bykultur kom langt senere. På alle samfunnsnivå var det høvdinger som sto i spissen for fellesskapets ritualer. Hans makt ble sikret gjennom utveksling av gaver og lojalitet slik også kongen var avhengig av sikre seg bøndenes støtte for bevare sin posisjon.

Det religiøse liv var knyttet til lokalsamfunnet og sentret rundt lokalsamfunnets fellesskap. Jordbruket og siden fiske var det viktigste erverv, og den religiøse kulten fokuserte på fruktbarhet og beskyttelse mot naturkrefter og ulykker. En direkte kommunikasjon mellom gudene og menneskene var avgjørende for samfunnets trivsel. Man forestilte seg at gudene manifesterte seg direkte i alle livets forhold og således fikk alle handlinger mulig religiøs betydning. Høytider og gilder var et felles anliggende. I en beskrivelse av en stor kultfest i Uppsala framgår det at det var straffbart å utebli.

                                     

5. Karakterstikk av norrøn hedendom

Den danske religionsforsker Jens Peter Schjødt har beskrevet norrøn hedendom som praksisorientert. Nordboerne la ikke vekt på moral, men fokusert på overholdelsen av en rekke religiøse plikter. Formålet med religionsutøvelsen var å opprettholde et godt forhold til de krefter som styrte verden. Kontrollen over verden var delt mellom mange ulike guddommelige makter, og et framtredende element i de bevarte kildene er forestillingen om en evig kamp mellom gudene og fiendtlige krefter, jotnene. Gudene var de som sørget for orden og rikdom, også for menneskene, mens jotnene søkte å kaste verden ut i kaos, det vil si å omgjøre verdens skapelse.

I motsetningen til den samtidige kristendommen, var norrøn hedendom ikke sentralt organisert og hadde ikke en formell prestestand, men enkelte runefragmenter tyder på at det eksisterte særlige kultspesialister. Disse utgjorde dog ikke en profesjonelle samfunnsklasse og var kjent som goder, og de kvinnelige var goda. Disse fungerte som den religiøse og politiske leder eller høvding for sitt distrikt som ble kalt for godord goðorð. Begrepet gode norrønt goði, flertall goðar betyr bokstavelig den som taler for gudene. Goden var den som ledet blotet på hovet, og hovet var knyttet til godens eget hus og eiendom.

Religionen var knyttet til samfunnet, og fungerte i en sosial sammenheng. Norden var i vikingtiden preget av store avstander, og økonomiske forskjeller. Arkeologien har konstatert stor forskjell i gravskikkene mellom de regionene som ble til Norge, Sverige og Danmark. Det kan også innebære en forskjell i religiøs praksis, og stedsnavn tyder også på at det var ikke de samme gudene som ble dyrket over alt. Likevel skal forskjellene i overvurderes da felles språk og skipstrafikken knyttet regionene sammen. Skikker og kultur var ikke vesensforskjellige, noe som gjør betegnelsen nordisk religion meningsfullt.

Nordboernes myter forteller om gudenes tilværelse i en uavbrutt kamp mot fiendtlige krefter for å opprettholde orden i kosmos. Andre betydningsfulle mytologiske temaer var lov, orden og regler for forholdet menneskene imellom, samt fruktbarhet og rikdom. I tillegg kom krigeridealer, dikterisk inspirasjon og makt. Det religiøse liv var forankret i dagliglivet på samme vis som man ikke skilte mellom det naturlige og overnaturlige, de som lå mellom det virkelige og uvirkelige.

I den før-kristne tid hadde man ikke et begrep som svarte til begrepet religion, men benyttet siðr, sed og skikk, den tradisjon som sagalitteraturen benevnte som forn siðr, forfedrenes sedvane, mens den nye religion var å betrakte som nýa siðr, nye sedvaner.

Det har vært gjort sammenligninger mellom frimurerritualer og opplysninger om kult og ideologi som norrøne skifter og nordisk arkeologisk materiale kan gi.

                                     
  • Orions belte i stjernebildet Orion ble i norrøn mytologi kalt Friggs rokk Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978 - 82 - 530 - 2607 - 7
  • basert på både norrøn mytologi og Völkisch tankesett. Indisk hedenskap går tilbake til vedisk religion som fortsatt er en levende religion til tross for
  • mest detaljerte framstillingene er derfor norrøne hovedsakelig fra islandske skrifter. Germansk religion Bibliography of Comparative Mythology bibliografi
  • Midtsommerblot Vinternettene Midtvinterblot Vølse Gro Steinsland, Norrøn religion Myter, riter, samfunn 2005 Britt - Mari Näsström, Blot : tro og offer
  • Steinsland, Gro: Norrøn religion Side 93. Gilhus, Ingvild & Mikaelsson, Lisbeth: Nytt blikk på religion Studiet av religion i dag, Oslo 2001. Side
  • kunne jotner og æser samles til drikkelag. Steinsland, Gro 2005 Norrøn religion : myter, riter, samfunn, Oslo: Pax forlag. ISBN 978 - 82 - 530 - 2607 - 7.

Users also searched:

...